Ikoner

Ordet "ikon" er opprinnelig gresk, & det betyr "bilde". Ordet brukes vanligvis om en bestemt type bilder, nemlig om tradisjonelt tavlemaleri (maleri på treplater) som er typisk for Den ortodokse kirke. Ifølge et kirkemøtevedtak fra Nikea (år 787) er det ikke bare slike tavlemalerier som er ikoner. Fresker & mosaikker i stort format, slik man kan finne dem i greske & russiske kirker, hører også med til ikon-kategorien.

En ortodoks kirke er gjerne rikt utsmykket. Hellige kvinner & menn, hendelser fra Bibelen & kirkenes historie, pryder vegger & tak & forteller om kristendommens sentrale sannheter. Ikonene dukker ikke tilfeldig opp i kirkerommet, men har fått sin plassering etter et program for utsmykningen, et program som riktignok gir rom for en viss fleksibilitet.

Ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon har ikonet, det kristne bildet, sine røtter tilbake til aposteltiden. Evangelisten Lukas omtales gjerne som den første ikonmaleren. Han skal, ifølge en overlevering, ha malt de første ikonene av Maria, Gudfødersken eller Guds Mor, som hun kalles i ortodoks tradisjon. Ikonene har flere funksjoner. I denne forbindelse er det viktig å være klar over at Den ortodokse kirkes liv og lære bygger på det man kaller Tradisjonen (Paradosis). Dette er et ord med et ganske rikt innhold. Ifølge de ortodokse er ikke Tradisjonen en statisk størrelse, men ”Den hellige ånds liv i Kirken.” Bibelen, gudstjenesten (Den guddommelige liturgien) og ikonene er viktige elementer i Tradisjonen. Likesom Bibelens ord forkynner troens sannheter for øret, forkynner ikonet den samme sannhet i former og farger for øyet. Derfor er ikonene blitt kalt ”teologi i farger.”

På den ene siden er derfor ikonet en læremessig eller en dogmatisk størrelse. Det vitner om den ortodokse, kristne troen. Dette vitnesbyrdet om troen fører oss imidlertid videre til diverse praktiske funksjoner som ikonet har, for læren kan ikke løsrives fra det praktiske livet. I ortodoks sammenheng sier man gjerne at kristendom er liv, ikke primært lære. Ikonene fungerer derfor som veivisere til sant kristenliv. De fremstiller både de sannheter det kristne livet bygger på, og de fungerer som veivisere fordi de forteller hva mennesket er kalt til. De personene som er avbildet, er ikke fremstilt som vanlige jordiske mennesker, men som utenfor de jordiske begrensninger, hinsides vanlig tid og rom. De er fullendte deltakere i Guds nåde.
I ortodoks sammenheng snakker man gjerne om den forvandlende nåden som ”det uskapte lyset” eller ”den guddommelige energien”. Dette er lyset fra Guds herlighet, et lys som guddommeliggjør mennesket, og som derved oppfyller ordene fra 2. Petersbrev (1,4): ”…og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur…” Det er dette lyset som stråler frem fra Kristus i forklarelsen på berget, jf. for eksempel Matteusevangeliet 17, 1-9

Hos kirkefaderen Athanasius av Alexandria (4. årh.) har denne troen kommet til uttrykk i følgende formulering (De incarnatione 54): ”For Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.” Kirkefedrene, enten det er Petersbrevets forfatter, Athanasius eller andre, har ikke med dette villet si at mennesket blir Gud av vesen, men at det får del i Guds energi på en slik måte at det blir guddommelig av nåde.
Ikonene skal vise veien til fornyelsen av mennesket og naturen. De skal ’”tale” til oss og utfordre oss til å få øye på den opprinnelige skjønnhet som til tross for syndefallet, fortsatt ligger skjult i alt Guds verk. Alle jordens elementer, alt som lever og gror, er ifølge ortodoks tro i sitt indre vesen skapt slik at det kan få del i Guds lys. Verden i sin naturlige skjønnhet er skapt, ikke for å gå til grunne, ikke for å lide, dø og ødelegges, men for å forvandles til en ufattelig herlighet. Når Gud lar seg føde som menneske i en fattigslig grotte på Betlehemsmarkene, er det for å forene seg med skapningen og for å gjenreise den fra den sørgelige tilstanden den har brakt seg selv inn i gjennom menneskenes synd. Når Kristus fullender sitt verk gjennom oppstandelsen fra de døde, er det livets høvding som beseirer døden og forgjengeligheten. Målet er at menneskene, gjennom sin frivillige tilslutning til og deltakelse i Guds verk gjennom Kirken, kan få del i den herlighet de er skapt til. Ved hjelp av ikonet forkynner Den ortodokse kirke sin tro på Livets seier over døden.

For ortodokse kristne er ikoner hellige gjenstander. Man leser gjerne sine morgen- og aftenbønner foran ikonveggen hjemme. Man tenner lys, gjør korsets tegn, bøyer seg og kysser ikonene. De ikonene som skal brukes i kirker og private hjem, blir innviet av presten i kirken. Ikonet skal gjerne stå i kirken i 40 dager før innvielsen. Når ikonet er velsignet, kan man kysse det og tenne lys ved det. Ikonene blir ikke tilbedt, men æret. For de ortodokse er det en stor forskjell. Bare Gud kan tilbes, mens hellige personer, hellige symboler og gjenstander, blir høyaktet eller æret. Tanken er at den ære som vises symbolet eller ikonet, peker hen til den sak, hendelse eller person som blir fremstilt.